– Allerede som barn hadde jeg en visshet om at jeg skulle bli tatovør. Når jeg ser tilbake nå, forstår jeg at det var forfedrene mine som snakket gjennom den indre stemmen, sier Elu.
Elu er alevittisk kurder fra Dersim, men har bodd i Lisboa de siste fem årene. Det som trakk henne til Portugal var solen og fjellene, som minner henne om hjemlandet.
Deq-tatoveringer har prydet kurdiske kvinner siden antikken. Nå opplever de en renessanse. Pomm tok en prat med Elu om hennes deq-studio i Lisboa (deq-ttt), kulturarven og fremtiden.
Alevier (alevitter) er medlemmer av et tyrkisk religionssamfunn med røtter i sjiaislam.
Lærte «handpoke» i Thailand
Elu begynte å tatovere med maskin da hun var 18 år. Så lærte hun håndtatovering, såkalt «handpoke» og «stick-and-poke», av tradisjonelle utøvere i Thailand. En manuell teknikk brukt av mange urfolk for å uttrykke identitet, tilhørighet og status, som for eksempel inuittenes Tunniit med trådsydd blekk.
Les også: Hvem bestemmer om Grønland?
I denne perioden merket hun ansiktet sitt med henna, og gjentok de samme prikkene og linjene gang på gang. Etter et Google-søk, forsto hun at formene og prikkene hun hadde laget var deq.
– Min oldemor merket sitt ansikt, slik jeg har merket mitt, og gjennom dette ble deq en forbindelse, sier Elu.
Kjemper for kulturarven
Elu viderefører kulturarven til nye generasjoner på sitt deq-studio i Lisboa. Men hun er nøye med hvem hun deler tradisjonen med. Det handler om kulturell tilknytning og respekt for henne.
– Mitt fokus er kulturminnevern, og derfor sitter jeg bevisst med en spesifikk gruppe mennesker, sier hun og fortsetter:
– For eksempel tatoverte jeg et vakkert menneske fra Brasil en gang, som har tilbrakt tid i Rojava og ser forbindelser mellom den kurdiske frigjøringsbevegelsen og urfolk i Brasil.
Elu frykter at symbolikken forsvinner med de eldre generasjonene, på grunn av mangel på kunnskap, historisk dokumentasjon og formidling.
Les også: deq som kode: kroppen som arkiv
Deq (xał) er en eldgammel tatoveringsskikk blant kurdiske kvinner i Midtøsten. Den praktiseres også av andre etniske grupper i regionen. Symbolene handler om beskyttelse, fruktbarhet, helbredelse og lykke – ikke bare pynt som moderne tatoveringer. Vanlige motiver er sol, måne, stjerner og hvete. Tatoveringene ble laget ved håndprikking. Etter at islam kom, ble tradisjonen mindre vanlig. Bare bestemødre og oldemødre bar den videre. Nå kommer skikken tilbake, og en ny generasjon tatoværer vil bevare kulturarven.
Et språk på kvinner
I historien har man tatovert deq-symboler med naturlige ingredienser som sot, melk og planter og stukket gjennom huden med nål. Samme prosess blir gjort i Elus studio i dag.
– Som en gave fra våre eldre til oss, og en påminnelse om det essensielle i livet: forbindelsen til naturen og ånden, sier hun.
Hun har både merket seg selv og blitt tatovert av andre.
– Å merke kroppen er en prosess, på samme måte som livet leves og erfares, så jeg ser for meg flere i fremtiden, sier hun.
Deq gir uttrykk for en kultur og et språk som lenge var forbudt (kurdisk språk). Tatoveringene bæres og lages av kvinner som uttrykk for identitet.
Solens barn
Symbolene er uendelige og stadig i utvikling. Det finnes ingen universell kunnskap eller fast antall symboler, mener Elu. Kundene hennes velger mest solen som symbol. Et universelt symbol «alle» kan kjenne seg igjen i.
– Vi er virkelig solens barn. Ofte tar folk også med bilder og referanser til deq som deres eldre har hatt. Slik kan de hedre dem ved å få det samme symbolet, sier hun.
Generelt er symbolene knyttet til naturen og hvordan vi forholder oss til omgivelsene våre. Symbolene kan bety blant annet:
- Stjerner for beskyttelse mot det onde øyet
- Kryss og solsymboler for syklus, liv, overgang
- Prikkmønstre som markerte slekt, region og sosial tilhørighet
- Geometriske figurer for fruktbarhet, vern og status
Kulturelt og personlig
Kundene som besøker Elus studio Deq-TTT er ikke bare kurdere. Også arabere, assyrere og turkmenere. Folk som deler røtter i det gamle Mesopotamia der deq-tradisjonen oppsto, stikker innom for å få del i denne levende kulturarven. Både menn og kvinner.
Hun ønsker å utforske og dokumentere deq-arven i Kurdistan i årene som kommer. Det er et personlig oppdrag like mye som et kulturelt.
– Forhåpentligvis vil Xizir veilede meg, og jeg vil kunne lære mer og bevare mer av deq, avslutter hun.
Xizir er en åndelig skikkelse i kurdisk tradisjon.
pomm 
Legg igjen en kommentar