Når store motehus som Prada designer klær som ser slitte ut, kan det oppleves som en romantisering av fattigdom. Men er det egentlig det?
I Pradas seneste herrekolleksjon for høst/vinter 2026 har dette blant annet vist seg i detaljer som slitte mansjetter og skjorteermer som ser flekkete og brukte ut. Det som vanligvis signaliserer arbeid, gjentatt bruk og økonomiske begrensninger, flyttes her inn i luksusrommet.
Det gir grunn til å stille spørsmål. Å designe klær som ser brukte ut, er ikke det samme som å kjøpe brukte klær som allerede er i sirkulasjon – ofte til langt lavere pris. Er dette et forsøk på å tjene på nostalgi- og brukttrenden som preger tiden?
Les også: Trendene for 2026 – Å finne fotfeste
Ser vi tilbake i historien, ble mansjettene på skjorter først laget for å beskytte ermene mot skitt og slitasje. Rene, hvite mansjetter betydde at du ikke jobbet fysisk. Arbeid setter spor. Makt holder seg ren.
Når Prada i dag bevisst legger slitasje og flekker på ermene, sier det derfor noe mer enn bare stil.
Prada har forsøkt å forklare grepet. Slik beskriver motehuset kolleksjonen på sine egne nettsider:
«En videreføring av universelle menneskelige verdier, som kultur, mening, kunnskap og omsorg, kan uttrykkes gjennom klær. Når plagg bærer spor av liv, minner de oss om betydningen av tid og varighet. Å huske er et tegn på respekt.»
I dag er brukt blitt trendy. Vi handler mer second hand enn før, men reagerer samtidig når prisene i bruktbutikker nærmer seg prisene på nye klær. En slitt genser kan koste like mye som et nytt plagg fra kjedebutikkene. Forskjellen er at brukt ofte støtter veldedighet og gjenbruk – ikke luksusindustriens egen fortelling om bærekraft.
Se hele kolleksjonen til Prada for herre høst/vinter 2026 her:
Kanskje er det nettopp denne spenningen motehusene ønsker å synliggjøre. Ikke ved å gi klare svar, men ved å skape debatt. Det samme så vi da Prada lanserte sandaler som lignet tradisjonelle indiske Kolhapuri-sandaler, og ble kritisert for kulturell appropriasjon. Reaksjonene handlet ikke bare om design, men om makt, eierskap og hvem som får definere og tjene på kultur. Resultatet ble en bred debatt om kulturarv, og senere samarbeid mellom Prada og indiske håndverkere.
Prada har aldri hatt som mål å være lett å like. Under Miuccia Prada har motehuset brukt klær til å stille spørsmål, ikke til å levere ferdige svar. Derfor vekker kolleksjonene ofte motstand. Kanskje er det også et paradoks at det må et stort motehus med betydelig makt til for å utløse disse samtalene i klesindustrien.
Kritikken kommer først. Innflytelsen kommer senere.
Har du noe på hjertet du vil dele og få publisert her? Send en mail.
pomm 
Legg igjen en kommentar