Livet mellom to hjem er det stille rommet der språket skifter tone midt i setningen, der minnene lukter av to ulike kjøkken, og hjertet banker i to retninger samtidig. Du er aldri helt der, aldri helt her, men alltid mer enn begge. Og midt i alt det sprukne lærer du deg å bære to verdener i samme brystkasse, som om hjertet ditt har dobbelt statsborgerskap.
Denne uken legger Pomm seks malerier på bordet; seks scener hentet fra Edvard Munchs univers og gitt nye lag, nye symboler og nye historier.
Med små, men presise inngrep blir verkene til fortellinger om migrasjon, tilhørighet og det å leve mellom to hjem.
جذور: røtter
Kvinnen som bøyer seg for å plukke blomster står egentlig i en norsk hage, et rolig øyeblikk i naturen. Men når hun får et kurdisk slør, endrer alt seg.
Plutselig ser man en kvinne som dyrker sin kultur midt i en norsk hverdag.
Hun steller både blomstene og røttene sine på samme tid – to tradisjoner vokser i samme jord.
غربة: fremmedgjøring
Munchs Skrik er et bilde av angst, uro og en kropp som ikke får puste.
I denne versjonen er himmelen mørkere, regnet faller i solnedgangen, og figuren er markert med “det onde øyet” – symbolet som beskytter mot ondskap og ulykke. Det gir motivet en ny betydning: slik kan det føles å være ny i Norge.
Urolig, alene, redd – men med håp i horisonten.
Et blikk som både frykter og lengter samtidig.
منزل: hjem
Munchs mann med det grønne, sjalu ansiktet står foran et vanlig norsk hus.
Men i denne versjonen vokser et granatepletre i hagen – et tre som i realiteten ikke kan overleve i norsk klima.
Likevel står det der, som et stille ønske: Et håp om smaken av ferske granatepler slik man kjenner dem fra hjemlandet.
Et hjem som forsøker å romme to verdener, selv når det ikke lar seg gjøre helt.
أمل: håp
En rekke figurer i kurdiske nasjonaldrakter danser foran en sterk sol – en sol som speiler symbolet i det kurdiske flagget.
Dansen blir ikke bare rytme, men motstand.
Et løfte om glede, fellesskap og fremtidstro, uansett hvor man befinner seg i verden.
Fjellene og solen i motivet leder tankene til Kurdistan, men håpet er universelt.
بهجة: glede
Munchs dansende par er egentlig ikke lykkelige; ansiktene bærer en tung melankoli.
Her forsterkes dette med et orientalsk teppe som svever gjennom motivet og en sol som så vidt bryter horisonten.
Glede vises ikke som et perfekt øyeblikk, men som en bevegelse –
en dans med livet, også når livet er tungt.
Fest, men ikke uten følelser.
Lys, men ikke uten skygge.
اغتراب: fremmedfølelse
En kvinne sitter stille i et rom, kledd som en hvilken som helst norsk kvinne.
Alt ser integrert og naturlig ut – helt til man legger merke til den lille kofferten, brevet man aldri sender, og glasset med chai i hånden.
Det er fremmedfølelse slik den faktisk oppleves: Ikke dramatisk, ikke høyrøstet, men som en stille visshet om at hjertet alltid har en pakke klar.
Et liv i Norge, med et blikk som også hører hjemme et annet sted.
pomm 
Legg igjen en kommentar