Deq-tatoveringene, risset av kurdiske kvinner gjennom århundrer, er et språk uten skrift. De lever gjennom hender, ritualer og hud.
Tradisjonen strekker seg tilbake til antikken, til Mesopotamia før islam, og kan være forbundet med zoroastrisme. I 1895 observerte arkeologen Jacques de Morgan kurdiske kvinner som ble tatoverte, og noterte at eldre kvinne ofte var dekket over hele kroppen.
Kroppen som bibliotek
Antropolog Paul Connerton beskrev hvordan samfunn uten skrift lagrer kunnskap i kroppslige praksiser: i gjentatte teknikker, bevegelser, ritualer. Deq passer presist inn i dette. Når kurdiske kvinner gjennom generasjoner risser de samme symbolene, på de samme stedene, i de samme overgangsritualene, blir kroppen et bibliotek.
Ordet deq kommer fra syrisk Dyoqo (ܕܝܘܩܐ), som betyr «å punktere» — en teknisk beskrivelse, men også en metafor: kroppen som medium, huden som arkivside.
Sosiologen Maurice Halbwachs’ teori om kollektivt minne understreker poenget: det som ikke skrives ned, kan likevel overleve når et fellesskap husker sammen.
Et kvinnelig språk
Kurdisk antropolog Ahmet Yavuklu beskriver i sin bok Ancient Footprints hvordan deq-motivene ofte er inspirert av vesener og mønstre fra naturen, som sol, måne, stjerner og hvete. For ham er deq en form for tilbedelse, et visuelt vokabular som forbinder kropp med kulturell identitet.
– Tatoveringskulturen er mye eldre enn skriftspråket, forklarer han i et intervju med Al Jazeera:
– Tatoveringene avslører hvordan kulturell identitet er nært knyttet til ens følelse av seg selv. Det er en tro på at mens kroppen broderes i tatoveringer, blir sjelen også gravert, sier Yavuklu.
I kurdiske samfunn hadde disse kodene flere lag:
- Stjerner for beskyttelse mot det onde øyet
- Kryss og solsymboler for syklus, liv, overgang
- Prikkmønstre som markerte slekt, region og sosial tilhørighet
- Geometriske figurer for fruktbarhet, vern og status
Kvinnestyrt system
Deq var et kvinnelig kunnskapssystem. Jordmødre, bestemødre og healere var tradisjonens voktere. De holdt i huden, holdt i hånden, fortalte symbolenes betydning, blandet morsmelk, lampesot, urter og dyretarmer, og visste hva hvert tegn betydde.
De fleste kildene peker på at tatoveringene ofte ble gjort i ungdomsårene, noen ganger så tidlig som 10–12 år, andre ganger rundt pubertet og overgangsritualer.
De kunne også fås i forbindelse med viktige livsfaser: giftemål, første menstruasjon, morskap, sykdom/vern.
Fra 1970-tallet mistet tradisjonen sin posisjon. Modernisering endret skjønnhetsidealer. Medisinske råd frarådet tatoveringer laget av sot og nåler. Religiøst press økte.
Mange lokale praksiser i kurdiske samfunn ble svekket eller forsvant i denne perioden. Deq er blant dem. De som ble tatovert som unge, ble gamle, og ble dermed “de siste bærerne”.
En stille renessanse
– Hvorfor brukte kvinnene disse spesifikke urtene? Eller hvorfor brukte de brystmelken fra moren til en jente? Jeg vil ikke gi moderne tatoveringer, jeg vil skape deq slik det ble gjort tidligere, slik at denne kunnskapen virkelig kan bevares i all sin integritet, sier Fatê Temel til Al Jazeera.
Hun startet DEQ Art Studio i Diyarbakir i 2015. Der gjør de det arbeidet tradisjonen selv aldri fikk – de intervjuer de siste bærerne, kartlegger symboler, digitaliserer mønstre og tatoverer nye versjoner med respekt for teknikken.
På sidene deres står det:
– We inherit Deq from our mothers and proudly pass it on to our grandchildren.
I Lisboa jobber også studioet DEQ-TTT med samme mål: å tatovere, dokumentere og «arkivere» en tradisjon som var i ferd med å forsvinne. I en artikkel i Teen Vogue forteller tatovøren Elu Aiyana om hvorfor arbeidet er så kritisk:
– Det er en form for selvuttrykk, en måte å vise hvem vi er, men for meg er det først og fremst en måte å snakke med forfedrene mine på.
Hva betyr deq i dag?
Deq har beveget seg langt fra sin opprinnelige kontekst. Det som en gang var hverdagslig praksis står i dag igjen som et sjeldent kulturminne.
Deq har fått ny betydning. Tatoveringene fungerer som identitetsverktøy: en måte å gjenoppbygge kurdisk kultur på i møte med tap og diaspora. De synliggjør kvinnelig kunnskap som lenge har vært oversett.
Samtidig reiser renessansen spørsmål: Hva skjer med en kultur når dens arkiv forsvinner i takt med kroppene som bar den? Hvem eier tradisjonen når den gjenskapes i Lisboa eller Oslo — løsrevet fra landsbyene der betydningen var kollektiv?
Kanskje ligger håpet nettopp her: at deq ikke bare kan kopieres, men omskrives. At tradisjonen kan leve videre i nye kropper og tolkninger — uten å miste sin kulturelle betydning. Deq viser oss at kultur ikke forsvinner. Den skifter bare hud.
pomm 
Legg igjen en kommentar