Den står i støvete bakgater i Marrakech, på verandaer i Mexico City, utenfor kiosker i Beirut og i norske hager som har sett litt for mye regn. Den hvite plaststolen, Monobloc, finnes overalt – et møbel som alltid er der når noen trenger et sted å sitte.
Vi tenker sjelden over den. Den er billig, lett og anonym. Men nettopp derfor skjuler den en mye større historie: en fortelling om globalisering, masseproduksjon og hvordan helt vanlige hverdagsobjekter kan bli ikoniske.
Et symbol på hjem
Bad Bunny har valgt Monobloc-stoler på albumcoveret sitt, og tittelen Debí Tirar Más Fotos («jeg burde tatt flere bilder») sier egentlig alt. Stolene blir et bilde på minner, savn og hverdagsøyeblikkene vi aldri rakk å dokumentere.
Monobloc dukker også opp i samtidskunst. Arkitekt Chafic Mekawi bruker den i prosjektet Zellige, en referanse til marokkansk mosaikk, for å utforske hjem og tilhørighet. Og i serien Remember Love? undersøker designeren Badih Ghanem hvordan vanlige materialer, som Monobloc-stolen, kan bære minner, omsorg og identitet. Hos både Mekawi og Ghanem blir stolen mer enn et møbel: et krysningspunkt mellom hjem, historie og alt vi tar for gitt.
Fra plastens drøm til masseproduksjon
For å forstå stolen ordentlig, må vi løfte blikket fra selve plasten og se på reisen den gjør. Her låner vi Arjun Appadurais teori The Social Life of Things: tanken om at objekter får et slags «liv» når de beveger seg mellom mennesker, steder og situasjoner.
Med andre ord: Monobloc blir ikke ikonisk på grunn av formen alene, men fordi den sirkulerer. Den skifter hender, reiser over grenser, tilpasser seg nye miljøer og får ny betydning hver gang noen setter seg ned i den. Det er i bevegelsen, ikke bare i designet, at kulturen oppstår.
På 1960- og 70-tallet ble plast sett som framtidens materiale. Sprøytestøping gjorde det mulig å lage hele objekter i ett eneste støp. Raskt og billig.
Det var slik Monobloc ble født: en stol uten skruer eller deler, bare en ren form presset ut på sekunder.
En av pionerene, den franske designeren Henry Massonnet, lanserte Fauteuil 300 i 1972. Målet var klart: å lage en stol som var rimelig, slitesterk og tilgjengelig for alle.
Det var først på 1980- og 90-tallet at den virkelig erobret verden, da produksjonsteknologi ble billigere og fabrikker over hele kloden begynte å masseprodusere den uten patent.
En stol uten opphav, men med en enorm reise
Monobloc har ingen klar «designer». Hundrevis av fabrikker kopierte og masseproduserte den uten enerett på designet.
Dette fraværet av opphav er nettopp det som gjør stolen så interessant, ifølge kulturforskere: den er allemannseie i ordets mest bokstavelige form.
I dokumentarfilmen Monobloc (2019) beskriver regissør Hauke Wendler stolen som «en global suksess uten merkevare – en form som bare sprer seg».
Og Vitra Design Museum kaller den «en av de mest produserte stolene i historien».
Amerikansk antropolog Appadurai ville sagt: stolen har sin egen økonomi, sitt eget nettverk, sitt eget liv, styrt av menneskene som tar den med seg.
Hverdagsliv som kulturarv
Objekter får verdi når de flytter mellom sosiale sammenhenger.
Monobloc gjør akkurat dette:
- den står i bryllup i India
- utenfor kiosker i Midtøsten
- på bakgårdsfester i Oslo
- i strandbarer i Brasil
- i kirker og klubbhus
- i flyktningleirer og på luksusresorter
Hvordan kan én stol være overalt?
Fordi den er billig, lett, stablebar og uten symbolsk prestisje. Etter hvert har den hvite plaststolen blitt en «global deltaker» i folks liv: et vitne til samtaler, møter og ritualer.
Ikonet som ble et problem
Men Monobloc bærer også med seg en mørkere arv. Stolen som demokratiserte design, har samtidig blitt et symbol på plastforurensning og engangskultur. Millioner av hvite stoler ender opp som søppel, flyter i havet eller brytes ned til mikroplast.
Kanskje er det nettopp derfor den fortjener oppmerksomheten vår – som en påminnelse om at selv de mest hverdagslige objektene former verden rundt oss, både kulturelt og økologisk.
pomm 
Legg igjen en kommentar