Den står i støvete bakgater i Marrakech, på verandaer i Mexico City, utenfor kiosker i Beirut og i norske hager som har sett litt for mye regn. Den hvite plaststolen, Monobloc, finnes overalt.
Vi tenker sjelden over den. Den er billig, lett og anonym. Men nettopp derfor skjuler den en mye større historie: en fortelling om globalisering, masseproduksjon og hvordan helt vanlige hverdagsobjekter kan bli ikoniske.
Et symbol på hjem
Bad Bunny har valgt Monobloc-stoler på albumcoveret sitt, og tittelen Debí Tirar Más Fotos («jeg burde tatt flere bilder») sier egentlig alt. Stolene blir et bilde på minner, savn og hverdagsøyeblikkene vi aldri rakk å dokumentere.
Monobloc dukker også opp i samtidskunst. Arkitekt Chafic Mekawi bruker den i prosjektet Zellige, en referanse til marokkansk mosaikk, for å utforske hjem og tilhørighet. Og i serien Remember Love? undersøker designeren Badih Ghanem hvordan vanlige materialer, som Monobloc-stolen, kan bære minner og identitet. Hos både Mekawi og Ghanem blir stolen et symbol på hjem, historie og alt vi tar for gitt.
Fra plastens drøm til masseproduksjon
For å forstå stolen ordentlig, må vi løfte blikket fra selve plasten og se på reisen den gjør. Her låner vi Arjun Appadurais teori The Social Life of Things: tanken om at objekter får et slags «liv» når de beveger seg mellom mennesker, steder og situasjoner.
Monobloc blir ikke ikonisk på grunn av formen alene, men fordi den sirkulerer. Den skifter hender, reiser over grenser, tilpasser seg nye miljøer og får ny betydning hver gang noen setter seg ned i den.
Monobloc ble til en stol uten skruer eller deler, bare en ren form presset ut på sekunder. Og det startet på 60- og 70-tallet, da plast ble sett som fremtidens materiale. Sprøytestøping gjorde det mulig å lage hele objekter i ett eneste støp. Det var både effektivt og billig.
Det var først på 1980- og 90-tallet at den virkelig erobret verden. Produksjonsteknologien ble enda billigere, og fabrikker over hele kloden begynte å masseprodusere den uten patent.
Men plaststolen bærer også med seg en mørkere arv. Stolen er et symbol på plastforurensning og engangskultur. Millioner av hvite stoler ender opp som søppel, flyter i havet eller brytes ned til mikroplast.
I dokumentarfilmen Monobloc (2019) beskriver regissør Hauke Wendler stolen som «en global suksess uten merkevare – en form som bare sprer seg».
Og Vitra Design Museum kaller den «en av de mest produserte stolene i historien».
Oppdag mer fra Pomm Magazine
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
