new york: når subwayen blir catwalk

New York har mange scener, men ingen er like ærlige som subwayen. Under bakken, i et rom bygget for hastverk og logistikk, oppstår byens mest demokratiske runway: mennesker som kler seg for livet, ikke for kamera.

Coco Chanel i New York

Historien starter lenge før 2025. Da Coco Chanel besøkte New York i 1931, tok hun turen Downtown. På en billigbutikk ved Union Square fant hun kopier av egne design. I stedet for å rynke på nesen, ble hun begeistret: stilen hennes levde utenfor salongene, i hendene på kvinner med helt andre liv.

Matthieu Blazy, Chanels nye kreative leder, bruker dette som et narrativt startpunkt. Chanel har alltid vært i dialog med massene, selv når merket later som det ikke er det. Og historien skriver seg selv: Én av modellene på runwayen, indiske Bhavitha Mandava, ble faktisk oppdaget av Blazy på nettopp New Yorks subway. Chanel speiler ikke bare verden, men henter den rett inn fra vogna.

Undergrunnens historie

New Yorks stilhistorie er tett knyttet til kollektivtransporten. På 70- og 80-tallet reiste hiphop-kulturen fra Bronx og Harlem ut i byen via togseter og undergrunnstunneler. Subwayen ble både transportmiddel og levende billboard: graffiti, sneakers, bomberjakker, gullsmykker.

Forfatter Jeff Chang beskriver subwayen som en «rullende infrastruktur for kreativitet» i boka Can’t Stop Won’t Stop (2005).

Det samme gjelder ballroom-scenen, dokumentert i filmen Paris Is Burning (1990). Dette subkulturelle miljøet oppsto blant svarte og latinske LHBTQ+-miljøer i Harlem, New York, tidlig på 1900-tallet, men tok form slik vi kjenner det i 70–80-tallet.

Etter ballen måtte deltakerne hjem. Ned trappene. Inn på subwayen. Det private ble offentlig, helt uten planlegging. Det som var ment for et trygt rom, ble synlig for hele byen.

Og byen forandret seg av det. Subkulturene skapte trendene.

Subway og Chanel anno 2025

Da Chanel og Matthieu Blazy la Métiers d’Art-showet sitt til en nedlagt subway-stasjon i New York, var budskapet klart: undergrunnen er en stilarena.

Ifølge Blazy handler showet om å plassere luksus i et rom som «tilhører alle».

I New Yorks subway kan en immigrant-mamma med handleposer stå skulder ved skulder med en Vogue-redaktør. Ingen bestemmer hvem som «passer inn».

Kulturteoretiker Mary Louise Pratt kaller slike steder for contact zones i Imperial Eyes (1992): rom der ulike mennesker og kulturer kolliderer uten filter.

Couturen forandret ikke subwayen.
Subwayen forandret betydningen av couturen.