Du har sikkert sett teppene «overalt». Første tanke er kanskje at det er et persisk teppe, men er det virkelig persisk?
Verdens eldste bevarte teppe heter Pazyryk-teppet. Det er datert til 400-tallet f.Kr. og ble funnet i Altai-fjellene i Sibir. Teppet viste at det hadde persisk innflytelse kombinert med sentralasiatisk håndverk. Vevkunsten var altså transkulturell.
Så var det nomadefolk i Afghanistan, Turkmenistan, Kaukasus og Nord-Iran som utviklet egne mønstre og teknikker gjennom handel og migrasjon. Hvert teppe var en signatur, et minne, en geografi.
Hvorfor heter det «persisk teppe»?
Ikke alle tepper var persiske. Men Persia, dagens Iran, ble det mest prestisjefylte produksjonssenteret i europeiske øyne.
Under Safavide-dynastiet (1501-1739) ble teppeveving institusjonalisert gjennom hoffverksteder. Shah Abbas sentraliserte tekstilindustrien i Isfahan etter 1598, og byen ble et senter for silke- og gullbrokadtepper. Tepper fra byer som Isfahan, Tabriz, Kashan og Kerman ble diplomatiske gaver og statussymboler.
Da europeiske handelsmenn kom i kontakt med denne produksjonen gjennom osmanske havner, trengte de et salgbart ord. Og ordet de valgte var Persia. «Alle» tepper fra Asia ble kalt persiske, pakket inn i ett luksusbegrep.
Navnet følger ikke opprinnelsen, men markedet.
I dag bruker mange det ordet hver gang de ser et teppe som ser eksotisk og orientalsk ut.
«Orientalsk teppe»: et vestlig paraplybegrep
På 1700- og 1800-tallet skapte Europa ideen om «Orienten», som litteraturteoretikeren Edward Said analyserer i sitt berømte verk Orientalism (1978). Dette ble både et geografisk og et fantasert område.
Dermed oppsto begrepet orientalsk teppe, som var en europeisk samlebetegnelse for tepper fra Anatolia, Kaukasus-regionen, Turkmenistan, Afghanistan, Iran, Pakistan, Nord-India og Kina. Dette er regioner med helt ulike religionshistorier, symbolsystemer, knuteteknikker, plantefarger, nomadetradisjoner og geometriske grammatikker. Men i europeiske kunsthistoriske bøker ble de én ting.
Så ekte persiske tepper er i kategorien orientalske tepper. Men likevel sier mange «persisk teppe» om orientalske tepper i dag. Å si «persisk teppe» om et teppe som egentlig er vevd i Pakistan, blir som å ta fra dem pakistanske vevtradisjoner og kulturelle symboler. Det samme om man sier at teppet er «orientalsk».
Mange identiteter
Når noen i Oslo sier «jeg har kjøpt et persisk teppe», kan det like gjerne være et anatolisk kilim, et turkmensk gulvteppe, et kaukasisk Kazak-teppe, et baluch-teppe, eller et pakistansk teppe med persisk-inspirerte mønstre.
I dag kan et afghansk mønster bo i et norsk hjem. Et anatolsk kilim kan ligge i et loft i Brooklyn. Et teppe med persisk-inspirert blomstersymmetri kan være vevd i Pakistan, solgt i London og havne i stua til en familie i Bodø.
Teppet migrerer, og betydningen migrerer med det.
Samtidig utfordrer kunstner F. Taylor Colantonio selve teppeformatet. Med teppet sitt «Magic Carpet» kombinerer han et gjennomsiktig, miljøvennlig materiale med håndlagde frynser. Et teppe som er både nytt og kjent, og som viser hvordan tradisjon kan fornyes uten å forsvinne.
Oppdag mer fra Pomm Magazine
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
