hvorfor vi skåler

Vi gjør det nesten uten å tenke. Hever glasset. Leter etter blikk. Lar glass møte glass. Et lite klirr, og plutselig føles øyeblikket større.

Men hvorfor gjør vi det? Hvor startet dette rare, vakre ritualet?

Fra vikinghorn til krystallglass

I Norden går tradisjonen langt tilbake. I norrøn tid løftet man horn fylt med mjød mot luften, ofte ledsaget av ordet «skál» – et ord som både betyr beger, bolle og skål. Ifølge Store norske leksikon og forskere som Jón Viðar Sigurðsson var drikking i vikingtiden ikke bare nytelse, men en del av sosial struktur, allianser, makt og fellesskap. Også Oxford English Dictionary viser hvordan ordet “skål” har levd videre som både språk og ritual i Norden.

Med tiden forsvant hornene, men handlingen besto. Når glassene kom, og senere krystallglassene, fulgte skålen med inn i en mer formell selskapskultur.

Redd for gift

I middelalderens Europa fikk skålingen en dramatisk historie knyttet til seg. En seiglivet fortelling sier at man slo glassene hardt sammen slik at drikken sprutet mellom begerne, som en forsikring mot forgiftning. Historikere som Ian S. Hornsey (i A History of Beer and Brewing) peker på at denne historien trolig er mer myte enn dokumentert praksis, men den er interessant nettopp fordi den sier noe sant om følelsen bak ritualet: Skålen har alltid vært knyttet til tillit, trygghet og intensjon.

Når etiketten ble streng

Etter hvert som vi nærmer oss 1700- og 1800-tallet, får skålingen mer faste former, også i Norge. Bordskikk og selskapsliv i denne perioden ble tydelig regulert. Skålen fikk regler: Man skulle møte blikk, nikke lett, drikke, og nikke igjen før glasset ble satt ned. Det handlet om dannelse, respekt, og sosial intelligens.

På samme tid utviklet det engelske ordet «toast» seg fra bokstavelig brød i vin til en symbolsk handling knyttet til å hedre noen. Skålen ble en liten sosial scene ved bordet.

Hvorfor vi fortsatt skåler

I dag er mye av etiketten løsere, men betydningen er fortsatt sterk. Champagne på nyttårsaften, øl på hytta, vin rundt bordet hos venner – skålen markerer et skifte. Den gjør et vanlig øyeblikk til et fellesskapsøyeblikk.

Sosiologer og kulturhistorikere, blant annet Paul Connerton i How Societies Remember, peker på at slike små ritualer fungerer som sosialt lim. Når vi skåler, beveger vi oss likt. Vi deler blikk. Vi setter en slags parentes rundt øyeblikket. Vi sier uten å si det: Vi er her sammen, akkurat nå.

Kanskje er det derfor skålingen overlever, selv i en tid der mange andre formelle tradisjoner smuldrer bort. Den er enkel. Den er kroppslig. Den er sosial. Og den fungerer fortsatt.

Så neste gang du løfter glasset, kan du tenke på alle som har gjort det før deg – fra vikinger med mjødhorn til oldeforeldre med tunge krystallglass. Skål for tradisjonen. Skål for fellesskapet. Skål for øyeblikket som plutselig betyr litt mer.

Godt nyttår.