«Hvor er Kurdistan, da? Vis meg det på kartet.»
«Kurdistan finnes ikke.»
Setningene blir ofte sagt med et smil. Som en spøk. Som en kommentar i et kommentarfelt. Som om det er et smart poeng.
De som sier det, mener ofte at de peker på et faktum: Det finnes ingen stat som heter Kurdistan. Ingen offisiell grense. Ingen plass i FN.
Men de overser, eller velger å ignorere, hva de faktisk gjentar.
Når noen sier at Kurdistan ikke finnes, gjentar de nøyaktig det stormaktene sa i 1923 da de fjernet navnet fra kartet. De gjentar det autoritære stater har brukt i hundre år for å legitimere forbud, fordrivelser og vold: Hvis noe ikke finnes, kan det heller ikke ha rettigheter.
Kurdistan finnes ikke på kartet.
Men det finnes i språk.
I minner.
I sanger.
I familier som har bodd på samme sted i generasjoner.
Det finnes i Halabja. I Diyarbakır. I Qamishli. I Mahabad.
Det finnes i Newroz-bål tent i skjul.
I barn som lærer språket sitt hjemme fordi det ikke er trygt å lære det på skolen.
Å si «hvor på kartet er Kurdistan?» er ikke nøytralt. Det er å late som om kartet alltid har hatt rett.
Kart er politiske dokumenter. De tegnes av vinnere. De kan viske ut folk, like effektivt som våpen – bare stillere.
For kurdere er disse setningene ikke teoretiske. De er gjenkjennelige. De har blitt brukt av lærere, soldater, byråkrater og politikere for å forklare hvorfor språket deres var forbudt. Hvorfor landsbyen deres ble jevnet med jorden. Hvorfor kroppen deres kunne flyttes, fengsles eller drepes uten konsekvens.
De som slenger dem ut i dag, gjør det ofte uten å vite det.
Men uvitenhet gjør ikke ordene lettere.
Å spørre «hvor er Kurdistan?» uten å forstå historien, er ikke uskyldig nysgjerrighet. Det er å videreføre et århundre gammelt argument for hvorfor et folk kan behandles som om de ikke eksisterer.
Faktaboks: Kurderne – et århundre i konflikt
1920: Sèvres-traktaten lover kurderne egen stat etter første verdenskrig.
1923: Lausanne-traktaten fjerner løftet. Kurdistan deles mellom Tyrkia, Irak, Iran og Syria.
1930–50-tallet: Kurdiske opprør slås ned i Tyrkia, Irak og Iran. Språk og kultur forbys flere steder.
1937–38: Dersim-massakren i Tyrkia. Titusener av kurdere drept.
1960–70-tallet: Nye opprør i Irak. Gjentatte militæroperasjoner mot kurdiske områder.
1980-tallet: Systematisk undertrykking i Tyrkia. Tortur i fengsler.
1984: Væpnet konflikt mellom PKK og den tyrkiske staten starter.
1988: Halabja og Anfal-kampanjen i Irak. Kjemiske våpen. Opptil 182.000 kurdere drept.
1990-tallet: Masseflukt. Kurdere lever i eksil i Europa.
2003: Etter Irak-krigen etableres formelt kurdisk selvstyre i Nord-Irak.
2014–2019: Kurdiske styrker kjemper mot IS i Syria og Irak. Store tap.
2019: USA trekker seg ut av Nord-Syria. Tyrkia invaderer kurdiske områder.
2024: Assad-regimet faller i Syria. Ny maktkamp rammer minoriteter.
2026: Nye overgrep, fordrivelser og militære angrep mot kurdere i Syria, Iran og Tyrkia.
Har du noe på hjertet du vil dele og få publisert her? Send en mail.
pomm 
Legg igjen en kommentar