«Kurdistan finnes ikke»

«Hvor er Kurdistan, da? Vis meg det på kartet.»

«Kurdistan finnes ikke.»

Setningene blir ofte sagt med et smil. Som en spøk. Som en kommentar i et kommentarfelt. Som om det er et smart poeng.

De som sier det, mener ofte at de peker på et faktum: Det finnes ingen stat som heter Kurdistan. Ingen offisiell grense. Ingen plass i FN.

Men de overser, eller velger å ignorere, hva de faktisk gjentar.

Når noen sier at Kurdistan ikke finnes, gjentar de nøyaktig det stormaktene sa i 1923 da de fjernet navnet fra kartet. De gjentar det autoritære stater har brukt i hundre år for å legitimere forbud, fordrivelser og vold: Hvis noe ikke finnes, kan det heller ikke ha rettigheter.

Kurdistan finnes ikke på kartet.
Men det finnes i språk.

I minner.

I sanger.

I familier som har bodd på samme sted i generasjoner.

Det finnes i Halabja. I Diyarbakır. I Qamishli. I Mahabad.

Det finnes i Newroz-bål tent i skjul.

I barn som lærer språket sitt hjemme fordi det ikke er trygt å lære det på skolen.

Å si «hvor på kartet er Kurdistan?» er ikke nøytralt. Det er å late som om kartet alltid har hatt rett.

Kart er politiske dokumenter. De tegnes av vinnere. De kan viske ut folk, like effektivt som våpen – bare stillere.

For kurdere er disse setningene ikke teoretiske. De er gjenkjennelige. De har blitt brukt av lærere, soldater, byråkrater og politikere for å forklare hvorfor språket deres var forbudt. Hvorfor landsbyen deres ble jevnet med jorden. Hvorfor kroppen deres kunne flyttes, fengsles eller drepes uten konsekvens.

De som slenger dem ut i dag, gjør det ofte uten å vite det.

Men uvitenhet gjør ikke ordene lettere.

Å spørre «hvor er Kurdistan?» uten å forstå historien, er ikke uskyldig nysgjerrighet eller et forsøk på å være morsom. Det er å videreføre et århundre gammelt argument for hvorfor et folk kan behandles som om de ikke eksisterer.

Har du noe på hjertet du vil dele og få publisert her? Send en mail.