Sneakerina: Slik møttes ballettsko og sneakers

Sneakerinaen har tatt over feeden. Men historien bak skoen startet i dansesalen for flere hundre år siden.

Du har sikkert sett dem på føttene til motefolk, i skohylla hos noen av verdens største merker eller i et moteblad et sted. Sneakerinaen er en blanding av sneaker og ballerina, og de siste sesongene har stadig flere kastet seg på bølgen. Sportsmerker som Adidas og Puma har laget sine versjoner, mens Louis Vuitton har gitt sin modell det ganske treffende navnet LV Sneakerina.

Ideen er komforten fra en sneaker kombinert med det flate og mer feminine uttrykket til en ballerina.

Det er nesten det motsatte av sneakerne som dominerte for bare noen år siden. Da skulle de gjerne være chunky, tunge og minne om de såkalte «dad shoes». Nå har silhuetten krympet. Skoene ligger tettere mot foten, sålene er flatere, og uttrykket har beveget seg fra bestefars joggesko og nærmere dansesalen.

Men historien bak sneakerinaen går flere hundre år tilbake.

Først kom danseskoen

Ballett oppsto ved europeiske hoff, der danserne opprinnelig brukte de samme høyhælte skoene som ellers var på moten. På 1730-tallet fjernet den fransk-belgiske danseren Marie Camargo hælene fra danseskoene sine. De flate skoene gjorde det lettere å hoppe, snu og bevege seg raskere, og ble en forløper til den myke ballettskoen vi kjenner i dag.

Hundre år senere tok utviklingen et nytt steg. I 1832 danset Marie Taglioni La Sylphide på tåspiss i enkle satengsko med lærsåler og forsterkede sømmer. Forestillingen gjorde tåspissdansen til en viktig del av ballettens uttrykk. Målet var å få danseren til å se nesten vektløs ut.

Mot slutten av 1800-tallet fikk tåspisskoene sterkere tåparti og stivere såler. Derfra utviklet de seg gradvis til skoene ballerinaer bruker i dag.

Da ballettskoen gikk ut på gaten

Det skulle likevel gå over hundre år før ballettskoen ble en del av hverdagsmoten.

I 1941 fikk ballettskoen en ny rolle da moteredaktør Diana Vreeland løftet den frem i Harper’s Bazaar. I stedet for å vise den som en sko for dansere, presenterte hun den som noe kvinner også kunne bruke ute på gaten. Det var også en praktisk idé. Under krigen var det restriksjoner på produksjon og materialer til vanlige sko, mens ballettsko var unntatt.

Kort tid etter tok designeren Claire McCardell ideen videre. Hun begynte å style ekte ballettsko fra Capezio, et amerikansk merke som egentlig lagde sko for dansere, sammen med sine egne klær. De flate skoene passet godt til McCardells enkle og praktiske design. I tillegg var de mer behagelige enn mange av kvinneskoene som ellers var på moten.

Så kom Brigitte Bardot.

I 1956 gikk hun til Rose Repetto, som noen år tidligere hadde begynt å lage dansesko i Paris for blant andre sønnen og ballettdanseren Roland Petit. Bardot ønsket seg en sko som var like lett som en dansesko, men som kunne brukes utenfor dansesalen.

Resultatet ble Cendrillon, eller Askepott-modellen. Bardot brukte skoene i filmen Og Gud skapte kvinnen samme år, og ballerinaen fikk for alvor en plass i populærkulturen.

Siden har den flate ballerinaskoens popularitet kommet og gått. Den har dukket opp gjennom flere tiår, fått nye former på 2000-tallet og de siste årene blitt en del av balletcore-estetikken.

Så kom sneakerinaen

Nå har ballettskoen fått en ny slektning.

Sneakerinaen låner den lave silhuetten, remmene og den lette stilen fra ballerinaen, kombinert med såler, materialer og detaljer vi kjenner fra sneakers.

Puma har for eksempel gjort sin Speedcat, som opprinnelig har røtter i motorsport, om til Speedcat Ballet. Adidas har laget Taekwondo Mei Ballet, mens Louis Vuitton beskriver sin LV Sneakerina som en sko som kombinerer lettheten til en ballerina med komforten til en sneaker.

Det som ser ut som en veldig ny sko, er derfor egentlig nok et kapittel i en mye eldre historie. Ballettskoen har beveget seg fra hoffet til scenen, fra scenen til gaten og nå videre inn i sneakerhylla.

Les også: Adidas med perler