Pomm ser film: Høstkos med «Serpico» fra 1973

Å se Al Pacino spille politimann i en retro New York passer med høstmørket.

Al Pacino spiller en politimann i et skittent, grått og retro New York i Serpico, den siste ærlige purk. Filmen følger den virkelige New York-politimannen Frank Serpico, som begynner i politiet med ganske enkle idealer: loven skal gjelde alle. Men han oppdager raskt korrupsjonen og at det å nekte å være en del av systemet kan koste dyrt.

Noe av det fineste med filmen er hvordan Serpico skiller seg ut fra de andre politimennene. Han ser nesten mer ut som en hippie enn en klassisk politimann.

Al Pacino spiller ham også overraskende mykt. Hvis du først og fremst forbinder Pacino med den aggressive energien i Scarface eller Gudfaren, er dette noe annet. Serpico er roligere, mer jordnær og nesten sårbar. Pacino spiller ham så naturlig at man fort glemmer at man ser på Al Pacino.

Serpico, eller «Paco» som han også blir kalt, er heller ikke særlig stolt av å fortelle folk at han er politimann. Han vet at politiet har et dårlig rykte i deler av New York, og vil helst ikke at kjæresten skal introdusere ham som politi. Han jobber for en institusjon han selv ikke helt klarer å identifisere seg med. Han står både innenfor og utenfor systemet. Han vil være politimann, men nekter å bli som de andre.

Filmen er mørk, men samtidig merkelig sjarmerende. New York på 70-tallet, Pacinos hår, bart, strikkeluer og lange frakker gjør nesten filmen verdt å se alene.

Det er også noe med selve byen. Serpico ble spilt inn på location i New York, og gatene føles derfor mindre som et filmsett og mer som et øyeblikksbilde av byen på begynnelsen av 70-tallet. Skitne fortau, brune bygårder, små butikker og trange leiligheter blir nesten en egen karakter i filmen.

Liker du filmer basert på virkelige hendelser og 70-talls-New York, er Serpico verdt en kveld i høstmørket. Kan ses på Netflix.