po Pazyryk-teppet, datert til 400-tallet f.Kr., ble funnet i Altai-fjellene i Sibir og viser persiske innflytelse kombinert med sentralasiatisk håndverk. Allerede da var vevkunsten transkulturell.
Nomadefolk i Afghanistan, Turkmenistan, Kaukasus og Nord-Iran utviklet egne mønstre og teknikker, koblet gjennom handel og migrasjon. Hvert teppe var en signatur, et minne, en geografi. Antropologen Arjun Appadurai ville beskrevet teppets første liv som lokalt forankret, funksjonelt og sosialt innvevd i sitt miljø.
Hvorfor «persisk teppe»?
Ikke alle tepper var persiske. Men Persia, dagens Iran, ble det mest prestisjefylte produksjonssenteret i europeiske øyne.
Under Safavide-dynastiet (1501-1739) ble teppeveving institusjonalisert gjennom hoffverksteder. Shah Abbas I sentraliserte tekstilindustrien i Isfahan etter 1598, og byen ble et senter for silke- og gullbrokadtepper. Tepper fra byer som Isfahan, Tabriz, Kashan og Kerman ble diplomatiske gaver og statussymboler.
Da europeiske handelsmenn kom i kontakt med denne produksjonen gjennom osmanske havner, trengte de et salgbart ord. Og ordet de valgte var Persia. «Alle» tepper fra Asia ble kalt persiske, pakket inn i ett luksusbegrep.
Som Appadurai viser i sin teori om tings sosiale liv: navnet følger ikke opprinnelsen, men markedet. Objektets identitet transformeres gjennom sirkulasjon.
«Orientalsk teppe»: et vestlig paraplybegrep
På 1700- og 1800-tallet skapte Europa ideen om «Orienten», som litteraturteoretikeren Edward Said analyserer i sitt banebrytende verk Orientalism (1978). Dette ble både et geografisk og fantasert område; et altfor stort kulturelt landskap presset sammen i én estetisk kategori.
Dermed oppsto begrepet orientalsk teppe, som var en europeisk samlebetegnelse for tepper fra Anatolia, Kaukasus-regionen, Turkmenistan, Afghanistan, Iran, Pakistan, Nord-India og Kina. Dette er regioner med helt ulike religionshistorier, symbolsystemer, knuteteknikker, plantefarger, nomadetradisjoner og geometriske grammatikker. Men i europeiske kunsthistoriske bøker ble de én ting.
Hva betyr dette i dag?
Når noen i Oslo sier «jeg har kjøpt et persisk teppe», kan det like gjerne være et anatolisk kilim, et turkmensk gul-teppe, et kaukasisk Kazak-teppe, et baluch-teppe, eller et pakistansk teppe med persisk-inspirerte mønstre. «Persisk teppe» fungerer ofte mer som en varekategori enn en faktisk opprinnelsesbeskrivelse.
Samtidig utfordrer kunstner F. Taylor Colantonio selve teppeformatet. «Magic Carpet» kombinerer han et gjennomsiktig, miljøvennlig materiale med håndlagde frynser. Et teppe som er både nytt og kjent, og som viser hvordan tradisjon kan fornyes uten å forsvinne.
Mange identiteter
Kanskje er det nettopp dette som gjør teppet så kraftfullt: det kan bære mange identiteter uten å miste sin egen. Et afghansk mønster kan bo i et norsk hjem. Et anatolisk kilim kan inngå i en Brooklyn-loftestetikk. Et teppe med persisk-inspirert blomstersymmetri kan være vevd i Pakistan, solgt i London og havne i stua til en familie i Bodø.
Teppet migrerer, og betydningen migrerer med det.
Og likevel: når vi kaller det «orientalsk», tar vi med oss hele den problematiske historien om hvordan Vesten har sett, navngitt og kategorisert Østen. Spørsmålet er ikke om vi skal slutte å bruke begrepet. Men vi bør vite hva det bærer med seg: århundrer med handel, makt, kategorisering, og et ønske om å forenkle det som egentlig er veldig komplekst.
pomm 
Legg igjen en kommentar