Den hvite plastposen med logoen til Rema 1000, Kiwi eller Bunnpris. Vi har alle båret den. Kanskje brukt den som søppelpose etterpå, eller stappet den inn i en skuff full av andre plastposer. Men vårt syn på plastposer har totalt endret seg, og endringen forteller en større historie om økonomi, kultur og miljø.
Fra gratisting til luksusprodukt
I 2017 opprettet dagligvarebransjen Handelens Miljøfond og innførte en frivillig kontingent på 50 øre per pose. Strategien var klar: unngå statlig avgift gjennom selvregulering, og samtidig redusere forbruket. Siden da har kontingenten økt kraftig: til 1 krone i 2022, 2 kroner i 2023, 3 kroner i 2024, og 4 kroner i 2025. En plastpose som i 2017 kostet 1–2 kroner, koster nå 6,75 kroner (per desember 2025).
Hvorfor fungerte det? Fordi prisen plutselig gjorde posen synlig. Det som var en automatisk gest ved kassen, «trenger du pose?», ble et bevisst valg. Forbrukere begynte å tenke: Er dette verdt nesten syv kroner? Svaret ble oftere nei.
Resultatet er målbart: Nordmenn brukte 722 millioner plastposer i 2022, det vil si 132 poser per person årlig. I dag er forbruket kraftig redusert. Vi har gått fra å konsumere plastposer til å investere i gjenbrukbare alternativer. Prisstigningen gjorde hverdagsobjektet til et økonomisk spørsmål, og økonomien endret atferden.
Når Ikea ble haute couture
Samtidig skjedde noe merkelig i moteverdenen. I 2017 slapp Balenciaga en veske til 15.000 kroner som så nesten identisk ut som Ikeas blå Frakta-pose til 5 kroner. Internett eksploderte. Ikea svarte med en satirisk annonse: «Slik kjenner du igjen en ekte Ikea-pose: Rist den. Hvis den rasler, er det ekte vare.»
Designeren bak, Demna Gvasalia, har lenge vært opptatt av hverdagsobjekter og det The Washington Post kaller hans evne til å stille spørsmålet «hvorfor må det være sånn?» fremfor å akseptere motens tradisjoner. Han stilte et ubehagelig spørsmål: Hva er egentlig forskjellen mellom en pose til 5 kroner og en veske til 15.000? Svaret: kontekst, materialer, og merkevarens fortelling.
Hvorfor ble dette kulturelt viktig? Fordi det avslørte modebransjens logikk. Plastposen var alltid gratis, overalt, og full av logoer, men ingen tenkte på den som design før noen plasserte den i en luksuskontekst. I en tid da streetwear begynte å feire merkevarer og det «lave» like mye som det eksklusive, ble plastposen interessant som symbol på klasseskiller, tilgjengelighet og ironi.
Designere som Demna og Raf Simons tok dette videre. De gjorde bilmatter til skjørt, kopper til mansjetter, og plastposer til kunst. For dem handler det om å se hverdagsobjekter som potensielle kunstobjekter.
Fra ironi til løsning
Men plastposen er også et miljøproblem. Symbol på overforbruk og engangskultur. Det merker vi i hverdagen: plastposen som før kostet 1–3 kroner, koster nå 7–10 kroner, hvis butikken i det hele tatt tilbyr den. Målet er ikke å tjene penger, men å få oss til å slutte å bruke dem.
Forbrukerholdninger har endret seg fundamentalt. Ifølge Statista foretrekker 78% av forbrukere i 2024 merker som viser forpliktelse til bærekraft. Markedet for tote bags vil vokse med 9,82 milliarder dollar fra 2024 til 2029.
Merker som Baggu lager nå poser som ser ut og fungerer som plastposer, men er laget av resirkulert nylon og varer i årevis. MoMA Design Store solgte i 2024 en versjon som «hommage til NYCs ikoniske plastposer», men miljøvennlig.
Les også: monobloc: verdens mest brukte stol
pomm 
Legg igjen en kommentar