Røyk, blikk og frihet

Den røykende kvinnen har vært popkulturens mest ladede bilde. Nå er hun tilbake.

Gjennom tiår med film og fjernsyn har den røykende kvinnen vært noe langt mer enn en person med en vane. Hun har vært et symbol, en provokasjon, et spørsmål. Hva er det hun egentlig holder i hånden?

Frihetsfakler i New York

Det begynner i New York i 1929, på en påskesøndag, med en gruppe unge kvinner som marsjerer nedover Fifth Avenue og tenner sigaretter i offentligheten. De kalte dem «Torches of Freedom»; frihetsfakler. En kobling til frihetsfakelen til frihetsgudinnen, «liberty enlightening the world», som nettopp symboliserer opplysning, håp og veien til frihet. Avisene dekket marsjeringen som et spontant opprør. Det var det ikke. Det var en reklamekampanje.

Mannen bak var Edward Bernays, PR-pioneren og nevøen til psykologen Sigmund Freud. Bernays hadde fått i oppdrag av American Tobacco Company å få kvinner til å røyke offentlig for å doble tobakksmarkedet. Freud hadde teorier om at sigaretter ofte ble tolket som et fallossymbol, et uttrykk for maskulin makt. Bernays bygget en kampanje rundt maktsymbolet og kvinnefrigjøring.

Senere kom andre merker på banen og tok psykologi som verktøy rettet mot kvinner. Blant annet Lucky Strike som reklamerte for at man «skulle ta en Lucky i stedet for noe søtt» for at røyking gir slankende effekt.

Frihetssymbolet løsrev seg fra sin opprinnelse og begynte å leve sitt eget liv i kulturen.

Den lange sigarettholderen og Freud

Freud selv var en spontan sigar-røyker. Han røykte opptil tjue sigarer om dagen, selv etter at han ble operert for munnkreft. Han skal ha sagt at han ikke kunne tenke uten en sigar i hånden. Hans teorier sier at når en mann holder sigaretten, bekrefter han bare makten han allerede eier. Men når en kvinne holder den, skjer noe annet: hun overtar en mannlig maktfaktor.

Tenk på Audrey Hepburn i kultfilmen Breakfast at Tiffany’s (1961). Holly Golightlys lange sigarettholder forsterker den freudianske teorien.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu minnet oss i Distinksjonen (1979) om at smak er knyttet til klasse. Måten vi spiser, kler oss, snakker og beveger oss på, bærer vår klassebakgrunn med oss som en kroppslig hukommelse, det han kalte habitus. Slik er det også ikke tilfeldig hvilken sigarett og hvordan hun holder den. Hepburns lange sigarettholder blir dermed også kulturell kapital. Det er frihet, men sett fra en bestemt posisjon i det sosiale rommet.

Kvinnen og det rommet hun tar

Fransk filosof Simone de Beauvoir åpnet Det annet kjønn (1949) med spørsmålet: hva er en kvinne? Svaret hennes var at kvinnen blir sosialt konstruert fra fødselen av og er et resultat av kultur, historie og sosiale forventninger. Hun er objektet, mens mannen er subjektet. Kvinner har blitt nektet denne friheten til å definere seg selv, og i stedet blitt tvunget i en passiv rolle.

I et de Beauvoir-perspektiv, er den røykende kvinnen en som nekter å forbli «den andre». Å røyke er å ta plass. Hun viser at jeg er her, og jeg tar meg en pause.

Foran kameraet blir tolkningen mer komplisert.

I 1975 publiserte filmteoretiker Laura Mulvey essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema. Hennes argument var at Hollywoods kamera strukturelt sett var mannlig. Det så på kvinner som objekter for mannlig begjær.

Monica Bellucci i Malèna (2000). Sett, men aldri hørt. / Giphy

Den røykende kvinnen blir en dobbelthet. Skulle ikke det være et symbol på frihet? Hun er fortsatt objekt for blikket, og kameraet elsker det. Sigaretten gir henne noe å gjøre mens hun betraktes. Samtidig må vi ikke glemme Freuds teorier om sigaretten som symbol.

Det er ikke tilfeldig at kvinnen i fiksjonen oftest røyker i øyeblikk av selvrefleksjon; ved vinduskarmen, etter en date, i bilen før hun går inn i huset. Hver gang hun stopper opp og tar seg en pause, mens kameraet, eller menn, beundrer henne.

En mann som røyker på film er sjelden komplisert. Han røyker som del av en handling, som et tegn på hardhet, på vane, på nervøsitet. Men kameraet dveler sjelden ved ham på samme måte.

Sigarettens retur

I Norge har sunnhet blitt et ideal, og snusen har i stor grad overtatt for sigaretten som nikotinvanen vår. Samtidig har ny forskning endret både vanene og måten vi ser på røyking, i takt med strengere røykeregler og nye forbud. Norge var blant de aller første landene i verden til å innføre et totalt røykeforbud på restauranter og barer i 2004. Seks år senere fikk røykpakkene og snusboksene nøytrale etiketter og ble gjemt bort fra kassen.

Likevel idoliserer vi fremdeles ikoner som Carolyn Bessette-Kennedy, Carrie Bradshaw og Kate Moss, alle fotografert med sigaretten som fast rekvisitt.

I januar rapporterte det amerikanske magasinet Allure om hvordan røyk-kultur igjen trender internasjonalt: merker lanserer leppestifter kalt «Lip Ciggies», søk relatert til røyking har økt på Pinterest, og under minst tre visninger på vår 2026-moteuken gikk modeller ned catwalken mens de røykte. Popartist Charli XCX har uttalt at hennes «brat»-stil krever en pakke sigaretter og en Bic-lighter. Kylie Jenner var nylig forsidepike for Vanity Fair med sigaretten i munnen.

Gen Z sin fascinasjon for 90-tallet spiller også inn. I en tid der unge under 30 opplever en historisk høy andel depresjon, blir sigaretten et symbol på opprør og identitet. Kanskje er det nettopp derfor den dukker opp igjen. Som et gammelt frihetssymbol. Eller som et resultat av at nesten «alle» de vakreste kvinnene i populærkulturen poserer med en røyk i hånden, i hvert fall på bildene. Under det hele var alt basert på Freuds psykologiske teorier om mannlig dominans. Om det gjelder fremdeles, kan diskuteres. Spørsmålet er hvorfor vi idealiserer noe som forkorter livet i det hele tatt.