Matisse og kapellet som ble hans største mesterverk

I en liten fransk by ligger et kapell, bygget og malt av den franske kunstneren Henri Matisse.

Når andre verdenskrig kom stadig nærmere kystbyen Nice, forlot Henri Matisse leiligheten og flyttet innover i landet. Vence er en gammel fjellby som ligger over åsene, omgitt av lavendel og oliventrær. Der leide han villaen Le Rêve, som på norsk betyr drømmen på fransk.

Rett over gaten lå et dominikanerkloster og en jenteskole. Der bodde Monique Bourgeois, en ung kvinne han allerede kjente godt. Hun var sykepleier og hjalp ham under en alvorlig kreftoperasjon i 1941. I samme periode poserte hun for ham og opptrådte i fire berømte tegninger, deriblant Monique in Gray Dress fra 1942. Nå var hun selv i Vence for å komme seg etter tuberkulose. Vennskapet mellom dem fortsatte.

I 1946 bestemte Bourgeois seg for å bli nonne. Matisse forsøkte å overtale henne til noe annet, men hun ble en del av klosteret og tok navnet søster Jacques-Marie.

Så kom et kapell.

Nonnene ønsket å dekorere et lite bønnerom i klosteret. I 1947 fortalte søster Jacques-Marie om ønsket til Matisse. Han tenkte større og begynte å tegne et helt kapell som gave til nonnene.

Han var 77 år gammel da han gikk inn i prosjektet. I mer enn fire år arbeidet han med alt: arkitekturen, blyglassvinduene, keramikkflisene, interiøret, de liturgiske klærne og alterets utforming. Han jobbet fra rullestol, og tidvis fra sengen, med en lang stang festet til armen for å kunne tegne og male.

Bare tre farger

Kapellets blyglassvinduer består av fargene: gul for solen, grønn for vegetasjonen og blå for havet, himmelen og Madonna. Når solen flytter seg, glir fargene over gulv og vegger, og rommet blir levende.

For de hvite veggene malte Matisse store symboler på keramiske fliser: svarte linjer mot hvit bunn, brent inn i materialet.

På en av sideveggene skildres Madonna med barnet. Matisse valgte ikke en tradisjonell tegning av Maria, men heller en mer oppreist mor, som nærmest rekker sønnen sin frem til verden.

Og bak alteret står en monumental fremstilling av Sankt Dominikus, grunnlegger av Dominikanerordenen.

Matisse var døpt katolsk, men beskrev seg i lange perioder som ateist. Likevel fikk arbeidet med kapellet en dyp åndelig betydning for ham. Ved innvielsen i 1951 kalte han Chapelle du Rosaire de Vence for sitt største mesterverk.

Han ville lage et rom der mennesket kunne finne ro, der fargen ikke pyntet, men renset.

Kapellet ble fullført da han var 81 år gammel, bare tre år før han døde. Han var for syk til å være til stede under innvielsen. I stedet fikk han lest opp en tekst.

Til biskopen av Nice sa han:

— Jeg begynte med det verdslige, og nå, på kvelden av mitt liv, ender jeg naturlig med det guddommelige.

Ryktene rundt nonnen

Gaven fra Matisse ble ikke like godt tatt imot. Da pressen forsto at kapellet var blitt til i samarbeid mellom ham og en nonne som tidligere hadde vært modellen hans, begynte spekulasjonene. Mediene lette etter en skandale, og det gikk rykter om at forholdet mellom dem måtte ha vært mer enn vennskapelig.

Begge avviste alt.

Matisse omtalte selv forbindelsen som en slags «fleur-tation», et ordspill mellom blomster og flørt. Han beskrev det som om de kastet blomster og roseblader mot hverandre. Et bilde som sier mye om nærheten, men også om grensene.

Da Matisse døde i 1954, fikk ikke søster Jacques-Marie delta i begravelsen.

I dag kan du besøke kapellet, som også er et museum. Men husk å besøke når solet skinner.