Før hælen ble et maktsymbol i Vesten, fantes padukaen. En flat såle i tre, stein eller metall, og én liten tapp mellom stortå og nestå. Helt uten reimer eller støtte.
Paduka er en indisk tå-sandal fra omkring 700 e.Kr. Den ble båret av asketer, munker og lærde: mennesker som beveget seg langt, men eide lite. Å gå i paduka var et valg og en måte å være i kroppen på.
Tappen mellom tærne krevde konstant oppmerksomhet. Ethvert skritt måtte plasseres bevisst og balansen holdes. Over tid endret dette kroppen, styrket fotbuen, utviklet muskulatur og tvang frem en langsom og oppreist gange.
Paduka eksisterte både som faktisk fottøy og som et ritual. Ifølge British Museums samlinger finnes både brukte sandaler og ikoniske padukaer i metall som representerer guddommelig nærvær.
Fotspor uten kropp
I hinduismen kan padukaen fungere som stedfortreder for en hellig person. I fortellingen om Rama i Ramayana blir kongens padukaer plassert på tronen i hans fravær, som tegn på makt.
Religionshistorikere peker på dette som et sjeldent eksempel på anti-representasjon: der vestlig makt ofte visualiseres gjennom portretter, statuer eller kroner, representeres autoritet her gjennom noe så lavt og kroppsnært som fotspor.
Tre, stein, metall
Materialet varierte med region og status. I Sør-India ble padukaer ofte laget av sandeltreverk. De var lette og hadde antiseptiske egenskaper som gjorde dem hygieniske i varmt klima. I nord fantes det i hardere tresorter som sal eller teak.
Padukaer i sølv og gull ble ofte båret av aristokratiet ved spesielle anledninger som bryllup, ifølge Bata Shoe Museum, som har verdens største samling av historisk fottøy.
Men uansett materiale forble formen den samme.
I dag lever padukaen videre, både som religiøs gjenstand og som kulturell markør. I enkelte tradisjonelle samfunn i India bæres den fremdeles av munker og hellige menn. I museer står den et vitne om en annen måte å tenke kropp, bevegelse og makt på.
Oppdag mer fra Pomm Magazine
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
