Kebabens reise til Norge

Før 1983 visste de fleste nordmenn knapt hva kebab var. Nå spiser vi flere millioner av dem i året. Én mann i Rådhusgata startet det hele.

Du ser skiltet på gatehjørnet. Blinkende lys, sterke farger, og duften tar deg før du rekker å tenke. Salt, fett, nygrillet. Inne snurrer kjøttet bak glasset, og folk av alle slag venter på tur. En nattevakt på vei hjem. Vennegjengen med dansefoten varm fra en lang natt. Paret som ikke ville at kvelden skulle ta slutt. Og deg. Du vet allerede hva du skal si når det blir din tur. Du har sagt det mange ganger før.

Dette er den korte historien om hvordan en rett fra Midtøsten ble en del av norsk hverdagsliv.

Fra spyd til pitabrød

Kebab er en av verdens eldste kjøttretter. Ordet stammer fra arabisk og persisk og betyr grillet kjøtt.

I Det osmanske riket, som omfattet store deler av dagens Midtøsten, Nord-Afrika og Balkan, ble kjøttet servert på fat med brød til. Shish og kofte var blant de vanligste variantene. Etter hvert tok retten mange former.

Kulturhistoriker og kebabforsker Ida Tolgensbakk ved Norsk Folkemuseum forklarer:

— Det var tyrkiske arbeidsinnvandrere til Tyskland som fant på å putte kebabkjøttet oppi pitabrød og dermed gjøre retten velegnet til å spise for folk på farta. Man krangler litt om nøyaktig hvem som var den aller første, men dette er i alle fall snakk om Vest-Berlin på begynnelsen av syttitallet, sier hun.

Derfra tok det drøyt ti år før kebaben nådde norske gater.

En lukt som minnet om hjem

I 1983 åpnet Faraj Asmaro kebabsjappa Big Bite i Rådhusgata i Oslo. Den omtales ofte som «Norges første kebabsjappe».

Det fantes allerede enkelte eksempler på kebab i Oslo, blant annet en tyrker som hadde solgt shish kebab med okse, grønnsaker og bacon. Men gatekjøkkenkebaben med kjøttfarse i pitabrød med grønnsaker, mais, dressing og spørsmålet «svak, medium eller sterk?», var en nyhet.

— Mange nordmenn kom inn og spurte hva kebab egentlig var. På den tiden var dette en helt ny rett for de fleste, sier Angela Tomi, enken etter Faraj Asmaro og daglig leder av Aramso Kebab, til Pomm.

Ideen oppstod på en ferietur til København. Der traff det ham. Den samme duften som kebaben moren pleide å lage hjemme i Irak. I Danmark og Sverige hadde gatekjøkkenkebaben allerede blitt populær. Asmaro forstod raskt at dette kunne være en mulighet.

Nordmenn var klare for nye smaker.

— På sytti- og åttitallet hadde flere norske familier bedre råd til å reise mer. Man hadde kanskje vært i Spania på ferie og smakt andre ting enn norsk tradisjonskost, sier Tolgensbakk.

Hun understreker overfor Pomm at det er forskjeller på kebabene, som forteller oss masse om både innvandringshistorie og smak.

– Den har tilpasset seg hvem som lager den, hvilke råvarer som er tilgjengelige og hva kundene liker. I Sverige er det, så vidt jeg vet, flere tyrkere som har startet kebabsteder, mens i Oslo er det blant annet pakistanere. Sånn har det blitt forskjell mellom de ulike skandinaviske kebabene.

Køer langs Rådhusgata

Vendepunktet kom da Asmaro solgte kebab på Sjølyst hobbymesse i Oslo. Der fikk tusenvis av besøkende smake retten for første gang, og ryktet spredte seg. Folk stilte seg i lange køer.

— Etter hvert fikk gatekjøkkenet faste stamkunder. Blant dem var en MC-gjeng fra Moss som tok turen til Oslo én gang i måneden, rundt 20 stykker, og de bestilte alltid minst to kebaber hver. En blomsterhandler ved Jernbanetorget kom innom hver eneste dag etter jobb, sier Tomi.

Rundt disken oppstod samtaler og vennskap, og et lite miljø vokste frem rundt sjappa.

— Det var ikke så mange utlendinger i Oslo. Mange nordmenn kom fordi de var nysgjerrige. Samtidig kom folk med innvandrerbakgrunn for å smake noe som minnet dem om maten hjemme, sier hun.

Tolgensbakk forteller at arbeidsinnvandrerne som kom til Norge i etterkrigstida var en stor del pakistanere, til dels også tyrkere.

— Da markedet endret seg og industrijobbene forsvant, måtte de finne andre ting å gjøre. For mange var det å starte gatekjøkken én måte å overleve på, sier hun.

Asmaro var utdannet revisor i London og hadde tjent godt i Libya før han kom til Norge. Da krigen mellom Iran og Irak brøt ut i 1980, ble den irakiske ambassaden i Libya stengt. Passet hans lå der. Han stod fast i Nord-Afrika uten dokumenter. I 1981 kom han til Norge.

Først prøvde han å kjøpe en libanesisk restaurant på Majorstua, men ble aldri enig med eieren om prisen. Han var likevel sikker på at kebab ville bli en suksess. Big Bite i Rådhusgata var «bare» 30 kvadratmeter, men det ble mer enn nok.

I 2005 ble Faraj Asmaro kåret til «Kebabkongen» av VG.

En kebabonsdag?

I 1986 tok Asmaro et nytt steg. Gatekjøkkenet stengte, og han satset i stedet på å levere til andre. Han brukte et helt år på å lære opp gatekjøkkeneiere i Oslo. Kjente steder som Grytelokket, Dronningens Kebab og Kebabbiten var i mange år faste kunder. Aramso Kebab er i dag grossist av kebabkjøtt for flere gatekjøkkener, pizzeriaer og restauranter i Norge. Det produseres av Kuraas i Narvik.

— Den originale oppskriften på vår kebabfars har i stor grad blitt bevart, men nye varianter har kommet til, blant annet i takt med en større etterspørsel etter halal-produkter, sier Tomi.

Dagens kebabsjapper har navn som forteller noe — om opprinnelse, om bydel, om hvem som jobber der. «Oslo Kebab og Pizzahus». «New Beirut Kebab». «Vestkanten Pizza og Kebab». Det selges selvsagt mer enn kebab bak de skiltene. Pizza, hamburger, pommes frites. Men kebab står nærmest alltid i navnet.

Og retten har ikke stått stille. På bondemarkeder selges elgbab og viltkebab med tyttebærrømme. På Vestlandet rulles den inn i lefse i stedet for pita. En rett fra Midtøsten har blitt bearbeidet og tilpasset.

– Kanskje kan den bli en familietradisjon på samme måte som taco har blitt i Norge. At man samles rundt bordet på en fast dag i uken. Kanskje blir det en «kebabonsdag», slik mange i dag har «tacofredag», sier Tomi.

Asmaro gikk bort i 2025. I intervjuet med NRK fra 2017 sa han:

— Jeg håper folk fortsatt kan spise min kebab i lang tid. Jeg blir glad når jeg ser unge spise kebab. Da vet jeg at kebaben fortsatt vil leve i Norge lenge etter min død.

Les også: Bakt potet: en nostalgisk matrett fra 80-tallet