Pomm ser film: Michael, Michael

Filmen om Michael Jackson er laget med familiens velsignelse og Michaels nevø i hovedrollen. Det gir den en unik nærhet, men stiller også spørsmål om hva som holdes tilbake.

Jeg husker første gang jeg ble fascinert av Michael Jackson.

Jeg var fire år gammel og satt foran TV-en sammen med foreldrene mine. Michael hadde hvit skjorte, løst hår, røyk rundt seg og en tilstedeværelse som nesten ikke virket virkelig. Hvis jeg skal gjette, må sangen ha vært «Will You Be There».

Siden den gang har jeg vært fanget av musikken, dansen og den helt spesielle auraen hans. Michael Jackson var ikke bare en stjerne. Han var en superstjerne på et nivå som nesten ikke lar seg sammenligne med noen andre. Det kommer aldri en ny Michael Jackson.

Derfor gikk jeg inn i kinosalen med store forventninger til Michael, filmen som hadde premiere 24. april, med Jaafar Jackson i hovedrollen. Valget av ham er interessant i seg selv. Han er Michaels nevø, sønn av Jermaine Jackson, og ligner ikke bare på Michael fysisk. Han bærer også noe av kroppsspråket, blikket og den musikalske arven i seg.

Når en film om Michael Jackson lages så tett på familien og boet hans, forventer man også noe mer enn en vanlig biografisk film. Man forventer detaljer. Bevegelser. Stemmen. Nervøsiteten. Perfeksjonismen. Det lille rykket i skulderen før dansen begynner. Alt må sitte.

Og mye sitter.

Før myten ble for stor

Filmen gir oss først og fremst Michael før myten blir for stor. Vi møter ham som barn i The Jackson 5, som ung artist under farens harde kontroll, og senere som soloartist med en nesten skremmende klar visjon for hva han vil bli. Den viser en Michael som ikke bare drømmer, men arbeider. Som ser for seg scenen før den finnes. Som forstår at musikk ikke bare handler om lyd, men om bilde, kropp, lys, kostyme og øyeblikk. I arbeidet med «Beat It» gikk han så langt at han hentet inn rivaliserende gjenger fra Los Angeles og satte dem side om side foran kameraet.

Det sterkeste i filmen er nettopp dette: å se hvordan superstjernen bygges.

Vi får også se forholdet til faren Joe Jackson, og hvordan hans makt, vold og kontroll preget Michael langt inn i voksenlivet. De scenene er vonde å se, men nødvendige for å forstå hvorfor Michael både ble så enorm og så sårbar.

Musikken vinner til slutt

Samtidig kjenner man at filmen holder igjen. Den er laget med stor kjærlighet, men også med stor kontroll. Det er en film som vil beskytte Michael, ikke nødvendigvis åpne hele historien. Den går ikke dypt inn i de mest kompliserte sidene av livet hans, og den etterlater flere tomrom. Janet Jacksons fravær merkes. 90-tallet er også et påfallende fravær. Man sitter igjen med følelsen av at dette bare er første del.

Er det nettopp det filmen er? Begynnelsen på en større fortelling?

For fans er Michael likevel en film som treffer, fordi den minner oss om hvorfor Michael Jackson ble Michael Jackson.

Hvis du vil forstå mer av oppveksten hans, The Jackson 5 og veien mot verdensstjerne-statusen, er dette filmen du bør se. Den er ikke perfekt, men gir deg et glimt av gnisten før hele verden begynte å stirre.

Jeg gikk ut av salen med mange spørsmål. På vei hjem skrudde jeg på musikken igjen. Kanskje er det filmens største seier.

Les også: Stemmen Libanon aldri glemmer