Honduras, tidlig på 1980-tallet. En kvinne står i en flyktningleir og ser en dødsskvadron føre fanger bort, med våpen rettet mot ryggen deres. Hun gjør det hun kan for å stanse det. Kvinnen er Bianca Jagger.
Hun ble født i Managua i 1945. Som tenåring så hun Somoza-diktaturets nasjonalgarde gå løs på sivile. Seksten år gammel vant hun et stipend og reiste til Paris for å studere statsvitenskap. I 1972 dro hun tilbake til et Managua i ruiner etter jordskjelvet som tok rundt ti tusen liv, og lette etter foreldrene sine i kaoset.
Siden har hun ikke stoppet. Hun har jobbet for Amnesty og Human Rights Watch. Kjempet for Yanomami-folket mot gullgravere i den brasilianske regnskogen. Talt for ofrene i Bosnia. Ført en utrettelig kamp mot dødsstraff. I 2004 fikk hun Right Livelihood-prisen, kjent som den alternative Nobelprisen. Året etter grunnla hun sin egen menneskerettighetsstiftelse. Hun leder den fortsatt, åtti år gammel, uten planer om å gi seg.
I helgen dukket navnet hennes opp overalt igjen. Ikke på grunn av noe av dette.
Bryllupsdrakten
En popstjerne giftet seg. Søndag steg Dua Lipa ut foran Old Marylebone Town Hall i London i elfenbenshvit Schiaparelli-drakt, hvite hansker og en bredbremmet hatt foret med gull. Motepressen trengte ikke mer enn et blikk: dette var Bianca Jagger, 1971.
Den gang giftet en ung Bianca seg med Mick Jagger i Saint-Tropez, kledd i hvit Yves Saint Laurents Le Smoking, uten noe under jakken, fire måneder på vei. Femtifem år senere gjør antrekket fortsatt jobben, nå på en stjerne som ikke var født da bildet ble tatt.
Og så er det hesten. New York, 1977: Motedesigner Halston holder bursdagsfest, en hvit hest blir ført inn på dansegulvet. Bianca i rødt oppå hesten, fotografen Rose Hartman som trykker av i akkurat rett øyeblikk. Klikk. Et helt tiår fanget i én ramme,
Bortsett fra at det ikke er helt sant. Bianca har brukt tiår på å rette det opp: hun red aldri inn noe sted, hesten var en overraskelse fra klubbeieren, hun satt på den et øyeblikk, ikke mer. Som miljøforkjemper og dyrevernsaktivist fant hun ikke seg i det. Men hvem hører på en korrigering når bildet er så bra?
Det er dette som er mønsteret. En kvinne som har tilbrakt et helt liv i flyktningleirer, rettssaler og regnskoger, og som verden insisterer på å huske for en drakt og en hest hun aldri ba om. Hun har ikke løftet en finger for å havne på moten igjen.
Hun er altfor opptatt med alt det andre.
Oppdag mer fra Pomm Magazine
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
