Før Copenhagen Fashion Week sendte jeg forespørsler direkte til pressebyrået og meldte meg på visninger jeg hadde lyst til å se. Jeg fikk tilgang til et par av dem, pakket kofferten og dro til København for å dekke moteuken.
På vei mellom visninger tok jeg meg flere ganger i å se mer på menneskene utenfor enn på døren jeg skulle inn.
Streetstyle-fotografer sto klare. Influensere poserte. Noen hadde skiftet antrekk siden forrige show. Andre hadde egen fotograf som fulgte dem rundt.
En av dem var stylet fra topp til tå med store øredobber, perfekt hår, sminke og Havaianas med hæl. Hun så ut som hun like gjerne kunne vært en del av showet.
Jeg elsker mennesker som tør å skille seg ut, og flere av antrekkene jeg så var fantastiske. Samtidig begynte jeg å lure på hvordan de samme menneskene kler seg til vanlig. Finnes det et eget fashion week-jeg?
Denne gangen føltes maksimalismen enda sterkere enn før. Et fint antrekk virker nesten ikke nok lenger. Det skal være et helt look. Gjerne et som kan stoppe en fotograf.
Og selvfølgelig begynner man å se på seg selv også.
Er jeg pyntet nok?
Jeg har vært på både Oslo Runway og Copenhagen Fashion Week tidligere, så følelsen er ikke ny. Men hierarkiet blir fortsatt veldig synlig. Noen kommer inn overalt. Noen blir fotografert utenfor hvert show. Noen kjenner alle.
Andre står litt på siden.
Midt i det hele, er det lett å glemme hvorfor man egentlig er der. Designerne skal vise frem arbeidet sitt. Kolleksjoner de har brukt måneder, noen ganger år, på å utvikle.
Artikkelen fortsetter under bildet
Da jeg kom frem til IAMISIGO hadde føttene mine nesten gitt opp etter en dag med gåing og gnagsår. Inne ble kolleksjonen vist i flere omganger gjennom et performancepreget show, som åpnet med en stripper på en strippestang (!). Motemerket ble grunnlagt av nigerianske Bubu Ogisi, som henter mye inspirasjon fra tradisjonelt håndverk, materialer og teknikker fra ulike deler av Afrika. I kolleksjonen «Sacred Ecologies» brukte hun blant annet bananfiber, sisal, bomull og resirkulert aluminium.
Senere viste Solitude Studios sin kolleksjon for vår og sommer 2027 i en kirke. Det København-baserte merket hadde et mer dystert uttrykk, med blonder og harde materialer. Kolleksjonen «Time Will Tell» var for det meste i svart-hvitt.
Jeg møtte også designerne bak Dear John og Galiar. De hadde ikke show eller store presentasjoner, men viste kolleksjonene sine i et roligere showroom. Det fine med slike møter er at man får snakke med designerne ansikt til ansikt, høre historiene bak arbeidet og se klærne på nært hold. Man kan kjenne på materialene og studere detaljene på en helt annen måte. Dear John er et irsk merke, og navnet er en hyllest til designerens far. Marco bak Galiar hadde reist fra Wien for å vise frem sine håndlagde vesker i skinn.
I tillegg var det samtaler om AI og mote, og senere skodesigner Salehe Bembury i samtale med Highsnobiety. Temaet var imposter syndrome, følelsen av at man egentlig ikke er så dyktig eller fortjener plassen sin, selv om andre mener det motsatte.
Den traff godt.
Mer innhold fra København kommer.
Oppdag mer fra Pomm Magazine
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
