Historien om blonder: Stoffet som både dekker og avslører

Blonder er transparente, mørke og kroppsnære, og bærer på flere hundre år med historie.

Vogue trekker frem blonder som en av høstens tydeligste trender. Hos blant andre Khaite, Saint Laurent og Gabriela Hearst har materialet dukket opp fra topp til tå.

Hvite blonder kan minne om en gammel brudekjole. Svarte blonder kan føles mørke og sensuelle. Et tett mønster kan dekke hele kroppen, mens et annet nesten ikke skjuler noe.

Denne høsten bruker designerne alle disse sidene på én gang.

Også Simone Rocha har tatt blondene med seg inn i balletten. Da hun laget kostymer til New York City Ballet denne høsten, brukte hun blant annet blonder og håndmalte roser.

Laget av luft

Blonder er et ganske spesielt tekstil. Mønsteret oppstår ikke bare i trådene, men også i tomrommet mellom dem. Make the Dot beskriver derfor blonder som et slags «stoff laget av luft».

De første europeiske blondene slik vi kjenner dem i dag vokste frem på 1500-tallet, særlig i Italia og Flandern.

Det fantes flere teknikker, men to ble spesielt viktige: nåleblonder, laget med nål og tråd, og kniplingsblonder, der mange tråder tvinnes og flettes sammen.

Britannica beskriver blonder som et åpent, dekorativt tekstil der selve hullene er en del av mønsteret. Og de tok lang tid å lage.

Blonder var makt

I dag forbinder vi kanskje blonder først og fremst med kvinner. Men på 1600-tallet var det like vanlig å se dem på menn.

Store blondekrager og mansjetter dukket opp på portretter av konger og aristokrater over hele Europa. Jo mer detaljerte blondene var, desto mer kunne de fortelle om penger og status.

Make the Dot beskriver dem som en slags «myk gull». Og de kunne koste deretter.

Metropolitan Museum of Art skriver at håndlagde blonder kunne være så dyre at de ble omfattet av luksuslover, som skulle begrense hvor mye folk brukte på overdådig bekledning.

Frankrike ville lage sine egne

Blonder ble etter hvert så ettertraktet at også konger og myndigheter blandet seg inn.

Frankrike importerte store mengder kostbare blonder fra Italia. Under Ludvig XIV ble det derfor satset på fransk produksjon.

Byer som Alençon ble etter hvert kjent for sine egne teknikker, mens Flandern fikk berømte blondetyper som Valenciennes.

Mønstrene kunne også si noe om hvem som hadde makt. I Frankrike dukket symboler som kroner, soler og fleurs-de-lis opp i blondene (symbol brukt av franske konger). Klær kunne også være politikk.

Så kom maskinene

På 1800-tallet endret alt seg. Maskiner kunne plutselig lage blondeaktige tekstiler langt raskere enn før.

Det som tidligere hadde vært forbeholdt de rikeste, kunne nå produseres billigere og i større mengder. Blondene flyttet ut av hoffene og inn i vanlige hjem. På kjoler, undertøy, gardiner, duker og nattøy.

Dronning Victorias bryllupskjole

I 1840 giftet dronning Victoria seg med prins Albert.

Hun bar en hvit kjole pyntet med håndlaget Honiton-blonde fra Devon i England.

Ifølge Victoria and Albert Museum ønsket hun blant annet å støtte den britiske blondeindustrien, som på dette tidspunktet var presset av maskinproduksjon.

Bryllupet fikk enorm oppmerksomhet. Og bildet av henne i brudekjolen bredte seg til aviser, illustrasjoner og magasiner. Idealet ble til; «alle» skulle ha den hvite brudekjolen med blondeveil.

Blonder har vært adel, undertøy, brudekjoler, sorg og pynt. Nå er de tilbake på catwalken, i masker, vesker og rundt et ferskt brød.

Les også: Kohl var aldri en eyeliner