Hva kan skje med kjente kunstverk når de forsvinner inn i kriminelle miljøer?

Alarmen gikk. Fire menn brøt seg inn, tok tre verk og forsvant før noen rakk å stanse dem.

Natt til 23. mars forsvant malerier av tre kjente franskmenn fra et museum nær den italienske byen Parma. Tyveriet tok under tre minutter. Det de tok med seg, var tre verk anslått til rundt ni millioner euro:

Les Poissons fra 1917 av Pierre-Auguste Renoir

Stilleben med kirsebær fra rundt 1890 av Paul Cézanne

Odalisk på terrassen fra 1922 av Henri Matisse.

Også kunstverk som Mona Lisa og Skrik har blitt stjålet. Tyveriet reiser et gammelt spørsmål: Hva er egentlig verdien av kunst som er for kjent til å selges åpent?

Planlagt i detalj

I første omgang valgte museet å holde tyveriet hemmelig, ifølge Time Magazine. Håpet var at tyvene skulle vende tilbake og bli tatt. Først en uke senere bekreftet politiet at ranet hadde funnet sted.

Ingen er pågrepet, men politiet er ikke i tvil: dette var en organisert og profesjonell operasjon, planlagt i detalj på forhånd.

Det er et mønster Kenneth Didriksen kjenner godt. Han er politioverbetjent i Økokrim og fagansvarlig for kunst- og kulturminnekriminalitet i norsk politi.

— Kunstkriminalitet favner bredt og er ofte knyttet til annen alvorlig, organisert kriminalitet, sier han til Pomm.

Det kan blant annet dreie seg om tyveri av kunstverk, forfalskninger eller bruk av kunst som et finansielt instrument.

— Å stjele kunst er attraktivt for kriminelle fordi den kan ha høy verdi, er lett å frakte og ofte er vanskelig å spore, sier han.

Han nevner at kunst- og kulturminnekriminalitet er et stort problem internasjonalt.

— Vi ser ofte at kriminelle benytter flere mellommenn både ved videresalg, hvitvasking og ved tyveri-operasjoner.

Markedsverdien stiger

De tre verkene fra Parma er ikke blant de mest sentrale i Renoirs, Cézannes og Matisses produksjon, ifølge italiensk kunstekspert Claudio Strinati, som uttalte seg til AP.

Men selv om de er mindre kjente, kan de få høy verdi i en kriminell sammenheng.

— Det er et globalt marked for kunst. Markedsverdien på malerier kan stige i etterkant av tyveri, sier Didriksen.

Stjålne verk er selvsagt umulig å selge på et vanlig, lovlig kunstmarked.

— Verdien de representerer kan bli utnyttet til andre formål, for eksempel som pressmiddel eller som betaling i et undergrunnsmarked for andre illegale varer og tjenester, forklarer han.

Kunst kan brukes til hvitvasking, hvor gjerningspersonen kan kjøpe kunst for svarte penger og senere selge den videre. Slik fremstår pengene som legale, forklarer Didriksen.

En annen grunn til at verk fra berømte kunstnere blir stjålet:

— De viser for andre i samme miljø at de har klart å ta noe som er så kjent.

Artikkelen fortsetter bildet

Ingen ny historie

Dette er langt fra første gang berømte kunstverk er blitt stjålet.

Mona Lisa ble stjålet fra Louvre i 1911 av Vincenzo Peruggia, en italiensk håndverker som tidligere hadde jobbet der. To år senere ble maleriet funnet i Firenze, etter at han forsøkte å selge det til en kunstforhandler som varslet politiet.

Edvard Munchs Skrik har også blitt stjålet flere ganger. I 1994 ble versjonen i Nasjonalgalleriet tatt under OL på Lillehammer på under ett minutt. Tyvene hadde lagt igjen beskjeden «thanks for the poor security», før den ble hentet tilbake etter en undercover-operasjon. I 2004 forsvant både Skrik og Madonna fra Munch-museet i Oslo i et væpnet ran. Begge verkene ble funnet nesten to år senere, skadet, men i behold.

Felles for disse sakene er at verkene var for kjente til å kunne omsettes åpent. Likevel fikk de verdi i kriminelle miljøer, enten som pressmiddel, trofé eller brikke i andre former for kriminalitet.

Men de ble funnet igjen.

Tyveriet av Mona Lisa gjorde maleriet enda mer berømt, mens ranet i 2004 ble et vendepunkt for sikkerheten rundt Munch-museets samling. Skrik har til og med blitt et universelt symbol på angst, med sin egen emoji. Om det samme vil skje med de tre verkene fra Parma, gjenstår å se.

Les også: matisse og kapellet som ble hans største mesterverk