Pomm ser film: Miranda Priestly overlever algoritmen

Tjue år senere er Miranda tilbake. Og denne gangen er det Andy som har makten.

Det er 20 år siden The Devil Wears Prada hadde premiere på kino. Da var jeg 18, moteinteressert og drømte om å bli motejournalist eller klesdesigner. Filmen var inspirerende, gjorde inntrykk, og jeg bare elsket stilforvandlingen til Anne Hathaway, som spiller assistenten Andy for den iskalde sjefsredaktøren Miranda, spilt av Meryl Streep. Filmen er basert på Lauren Weisbergers roman med samme navn, inspirert av hennes tid som assistent for Anna Wintour i Vogue på tidlig 2000-tallet.

Nå, 20 år senere, møter vi en virkelighet med sosiale medier, iPhones og store spørsmål: kan et gammelt motemagasin overleve i en tid der alt er digitalisert? Og hva skjer når maktbalansen endres på en måte vi ikke har sett før? Hvis det noen gang skulle komme en sequel, er dette den mest geniale versjonen av den.

For hva om Miranda ikke lenger er uovervinnelig? Det er fascinerende å følge henne, og enda mer fascinerende å se Andy komme seilende tilbake med sverdet i hånda og pirathatten på. Hun er den som skal redde dem fra det synkende skipet. Og akkurat når du tror filmen bare skal lene seg på nostalgi, vrir den seg i en retning som gir historien mer nerve.

Vi får se motebyen Milano, som gir assosiasjoner til Emily in Paris, komplett med drømmende turer til Como og et romantisk Italia man bare vil forsvinne inn i. Filmen er visuelt vakker, morsom og spennende, med en tvist som virkelig gir prikken over i-en. Du får slengt med kule antrekk, Donatella Versace i aksjon og filmmusikk som får deg til å danse i setet.

Dette er en ekte feel-good-film og en av årets beste kinoopplevelser. Har du ikke sett den første filmen, er det bare å sette den øverst på listen nå.

Les også: Pomm ser film: Michael, Michael